Være med på alt?

Noen ganger blir jeg litt sliten av alt som skjer rundt meg.. Jeg er nok sikkert ikke den eneste! Det kan kanskje virke som om jeg ønsker å gjøre mest mulig og være med flest mulig, og på noen måter så stemmer det litt. Samtidig så har jeg iløpet av de siste ett-to årene forsøkt å roe ned, fordi jeg merker at det kan slite litt på meg.. Jeg er veldig takknemlig for alle de sosiale nettverkene jeg har, men når jeg føler at jeg må være med på alt som skjer både i kirke-fellesskapet, studiegjengen, og i alle de andre sosiale omkretsene jeg omgås i, så blir det til tider stressende. Jeg må fortelle meg selv at det er ok å si nei, og det er ok at andre samles uten at jeg er med. Som mamma sa til meg: «de henger, fint for de, bare la de gjøre det!» og jeg er så enig! Før var det krise for meg å ikke ha planer en lørdagskveld. Nå er det deilig. Det er nok av ting som skjer i hverdagen, så hvorfor ikke slappe av en lørdagskveld etter jobb?

Noe som frustrerer meg litt er at vi alltid skal være så tilgjengelig hele tiden. Noen ganger ønsker jeg bare å slå av omverdenen og ikke tenke på hva alle andre gjør, hvem de er med, hvor jeg er, hva jeg burde gjøre, og bare senke skuldrene og nyte en normal dag. Skjønner dere hva jeg mener?

Jeg er jo en person som ønsker å stille opp for venner, jeg ønsker å gi av meg selv fordi jeg bryr meg. Det er mange personer jeg tenker på iløpet av en dag, det er mange personer jeg ber for. Og det er jo såklart en god ting i seg selv! Men jeg kan jo ikke redde verden. I don’t know.. dette er vel ting som jeg må lære meg å håndtere. Jeg er tross alt en introvert, og trenger å trekke meg litt tilbake noen ganger og ikke gjøre annet enn å være i mitt eget selskap – uansett hvor sært det måtte høres ut! haha.

Har dere noen tanker om dette? Gjerne del de.