Ærlige om livet?

Jeg er ikke fan av fasader. Å ta på seg en maske for å late som. I noen settinger virker det helt nødvendig, men som oftest støtter jeg det absolutt ikke. Det er derfor jeg misliker overfladiske samtaler. Noen ganger når jeg skal møte nye folk, spesielt i kirke-sammenheng, og de bare snakker om studier, da kunne de like gjerne ikke snakket med meg! Neida. Men noen ganger blir jeg bare så lei av tørrpratUnnskyld, men jeg bryr meg faktisk ikke om alle detaljene på eksamensoppgaven din!! Jeg bryr meg om hvem du er ellers i hverdagen. Jeg bryr meg om det som virkelig betyr noe. At jeg studerer engelsk forteller bare en liten brøkdel om hvem jeg er. Jeg er mye mer enn studiet mitt.

Ikke misforstå, jeg vil jo høre hva folk studerer og alt det, men det trenger ikke være alt en samtale handler om. I dag sa en kompis til meg «du spør alltid gode spørsmål når jeg treffer deg, fortsett med det.» Jeg vil være en som kan prate om betydningsfulle ting. Det er trist at det skal være så mye tørrprat i kirke-settinger. Da tenker jeg at vi har feil perspektiv. Vi må kunne se over våre hverdagsrutiner og forbi våre eksamner. Jeg vet at folk tenker på mye og bærer på mye. Hvorfor kan vi ikke snakke ærlig om livet? Jeg forstår at man ikke kan gå bort til bekjente og legge ut om sine problemer, men vi trenger ikke alltid prate om overfladiske ting. Vi kan heller utfordre hverandre til å tenke større ved å stille spørsmål og dele erfaringer.

 

Edit: jeg pleier å spørre oppriktig mine venninner om eksamen, og da er jeg interessert i å høre – men da vet jeg jo at eksamen ikke er alt vi prater om. 😉

Advertisements
Ærlige om livet?

Gjør din svakhet om til din styrke

Jeg har tenkt å dele noe av det som ligger øverst på hjertet mitt for tiden: å gjøre en svakhet om til en styrke.

Et av mine karaktertrekk er at jeg er følsom. For et par uker siden leste jeg noen artikler om folk som er høysensitive. Der har du meg! Det høres dramatisk ut, men det er faktisk veldig vanlig. 15-20% av befolkningen er høysensitive (like mange menn som kvinner). Det vil si 1 av 5 nordmenn! Å være høysensitiv er ikke en sykdom eller diagnose, men et karaktertrekk. Viktig å understreke! Men altså, dette forklarer veldig mye om hvorfor jeg er som jeg er. Høysensitive mennesker opplever ofte inntrykk enda sterkere enn andre, og blir lettere overstimulert og overveldet. Det gjør at man blir fortere sliten mentalt enn andre, og har behov for å trekke seg tilbake i alenetid for å bearbeide alt. I en av artiklene står det at «hjernen bearbeider informasjonen dypere, antennene fanger opp flere nyanser og reagerer sterkere enn gjennomsnittet.» Dette forklarer hvorfor jeg blir veldig såret når jeg blir såret, og tar ting veldig innover meg.. spesielt konflikter. Det stod også at man ofte får kommentarer som: «Ikke ta det så personlig», og «du må bli litt tøffere.» GJETT om jeg har hørt det flere ganger! Av familiemedlemmer, og av andre folk som kjenner meg.

På grunn av slike kommentarer har jeg oppfattet det å være veldig følsom som noe negativt. Noen ganger går det jo veldig hardt utover meg selv.. spesielt i kriser. Dette ble jeg veldig testet på i fjor da jeg opplevde to kriser på èn gang. Men da jeg ville ha hjelp til å bli mindre følsom fikk jeg dette svaret tilbake: «Du skal ikke kvitte deg med det. Det er en god egenskap. Du må bare vite hvordan du skal håndtere det.»

Her er noen av grunnene for at det skal være min styrke! Det gjør at jeg har empati med mennesker og kan sette meg inn i andres situasjoner. Det gjør at samtalene med narkomaner i Nygårdsparken gjør veldig sterkt inntrykk på meg. Det gjør at når jeg skriver dikt så klarer jeg å sette ord på følelser fordi jeg føler ting så sterkt. Jeg er overbevist om at jeg er en ti ganger bedre skribent nettopp fordi jeg er så følsom. Det er også en stor berikelse i mitt åndelige liv med Gud. Det gjør at jeg veldig ofte gråter når jeg er i bønn. Personlig tid sammen med Gud blir for meg ekstra viktig, nettopp fordi disse møtene med Gud gir meg så mange kraftfulle inntrykk. Jeg er overbevist om at Gud har utrustet meg med et rikt følelsesliv som noe positivt i møte med omverdenen, og i møte med Gud selv.

I artiklene står det også at en høysensitiv oppfatter mer av psykologiske konflikter mellom folk, og at man er god på å lese mennesker. Det er kanskje det jeg synes er mest verdifullt med det å være høysensitiv. Jeg merker veldig godt hvordan stemningen er i et rom, jeg analyserer ofte ubevisst miljøet hos en gruppe mennesker, og senser fort om det er ekskluderende eller inkluderende. Ofte legger jeg merke til underliggende konflikter, før andre gjør. Det tror jeg er en god egenskap når jeg skal bli lærer!

Andre ting som er vanlig hos høysensitive er at man er kreativ, har et rikt indre liv, og kan bli veldig beveget og rørt av et musikkstykke, filmklipp og annen kunst. Jeg blir definitivt beveget av vakker musikk! hehe. Dessuten er man ofte mer åpen og sårbar – noe som vi på Substans Bibelskolen gang på gang har hørt at er en god og inspirerende egenskap hos en kristen leder.

Det er viktig å akseptere seg selv for den en er. Jeg er kanskje litt mer følsom enn gjennomsnittet, men det er faktisk bare sånn jeg er anlagt. (Jeg prøver forresten ikke å diagnotisere meg selv her, jeg vet godt at det bare er et karaktertrekk haha). Og dette innlegget er ikke ment som noe form for «skryting av hvor bra jeg er», og jeg mener selvfølgelig ikke at det er ingen andre enn høysensitive som kan være empatiske. Poenget er at jeg endelig kan akseptere at jeg er som jeg er, og vite at jeg har noe å bidra med til et fellesskap. Jeg ønsker at også du skal tenke over om det er en såkalt svakhet som du kan håndtere på en ny måte, og gjøre den om til en styrke. Alle er forskjellig, og alle har utrolig mange gode egenskaper. Husk at du har noe du er god på, som du kan bruke til å påvirke de rundt deg på en unik måte.

Gjør din svakhet om til din styrke

Høst

forever young ✌ | via Tumblr
Siste måned med sommer er forbi. Det betyr at temperaturen begynner å bli kaldere og vi jenter pynter antrekkene med store skjerf og belønner garderobeskapet med en ny ullkåpe i fin jordfarge. Vi kler oss gjerne lag på lag med plagg i tyngre farger og varmere tekstiler. Høstmoten er så kreativ. Og høsten er min favorittårstid. Det er nemlig ikke for kaldt. Solen titter fram i ny og ne for å gi fra seg litt varme og litt inspirasjon. Blader på trær faller ned på bakken og dekorerer den med gule og røde toner. Høstdager er finest uten regn, men regnet har vel sin sjarm det også. Iallefall for alle Bergenshjerter. Høsten er en ny start for alle studenter som sårt må bruke mye penger på tykke pensumbøker, men som finner glede av å bruke tjue kroner på en kopp kaffe til forelesningen. Høsten er spennende for alle 6 åringer som skal begynne på skolen for aller første gang. Høsten er fin for oss som liker varme drikker på koselige kafeer. Høsten er fin for de som gleder seg til September issues i moteblader. Høsten er fin for jenter som liker å ta på seg rød leppestift og drikke hvitvin før man skal på lokalkonsert. Høsten er fin for oss som hopper og jubler når nye album fra favoritt artister og band blir publisert på spotify. Høsten er mottakelig for ny motivasjon, ny kreativitet, nye planer og nye impulser. Høsten er veldig veldig fin.

Høst