Koble av?

Dette handler om noe av det samme som innlegget om tomheten i materialisme (se noen poster lengre ned) og det nyeste diktet som jeg publiserte. I dag har jeg nemlig gjort flere grundige refleksjoner, på jobb, av alle steder! I dag har jeg tenkt en del på tomheten i sosiale medier. Først av alt, jeg priser sosiale medier for dets gode egenskap til å samle folk til eventer og ikke minst det å holde kontakt med folk rundt i hele verden. Når jeg noen ganger vurderer å slette facebook kontoen min, så er det disse to tingene som holder meg tilbake. Det er fantastisk at jeg kan holde kontakt med mine venner across the ocean, og det alene er verdt å ha facebook.

Men, det som jeg ikke orker lengre er overfladiskheten og sammenlikningen som kommer med sosiale medier. Spesielt tenker jeg på de som er ti år yngre enn meg og går på ungdomsskolen, og hvor ufattelig mye makt det ligger i antall likes: de måler sin verdi ut fra antallet, og det blir bare så altfor synlig hvem som er populær og «har mange venner» at det gjør meg fysisk dårlig når jeg tenker på det. Det er ille nok hvordan det står til med folk på min egen alder, men jeg kan ikke forestille meg hvor mye verre det er for de som er yngre, der antall likes har alt å si for om du er verdt å henge med eller ikke. Jeg blir kvalm av tanken. Det er faktisk helt avskyelig. Det er en hyllest av et falskt ideal og et enormt behov for bekreftelse, som flere desverre ikke får. Jeg skulle ønske at mine framtidige barn kan få slippe et slikt press.

Jeg skal ikke være helt negativ nå, for jeg synes det er fint å kunne trykke like på bilder for å dele andres glede, for eksempel på et bilde av bryllup, av et bursdagsbarn, et stemningsfullt bilde på en fjelltopp, eller av en nybakt familie. Jeg er genuint glad på andre sine vegne, ikke misforstå. Men, sammenlikningen er ikke sunn.

Men det er ikke bare antall likes som jeg tenker på. Det er også det at man får vite hva alle folk gjør til enhver tid, hvem de er med, alle eventene som skjer, osv osv. Jeg trenger ikke vite om alle festene jeg ikke blir invitert til! Det er på en måte som om sosiale medier bidrar til å fremme et bilde av hverdagslivet slik det «burde se ut.» Alle tingene jeg burde delta på, alt jeg burde engasjere meg i, alt jeg burde trykke like på, burde burde burde! Det er så mye støy, så mye mas!

Jeg vil slutte å overgi meg til normene av hvordan min hverdag skal se ut. Kanskje det for deg ikke er noe problem, kanskje du ikke synes noe av dette er stress, og det er bra om du har det slik! For min egen del merker jeg hvor mye makt det faktisk har over min tankegang. Det å alltid være disponibel til å fylle andres forventninger. Det å alltid være tilgjengelig til enhver tid. Det forstyrrer faktisk det livet jeg ønsker å leve. Så her er mitt ønske for mitt eget liv: jeg vil definere min hverdag og gjøre det jeg har lyst til, uten å føle at jeg burde gjøre ditt og burde gjøre datt. Jeg vil koble av støyet, embrace mine kreative sider, bruke tid på ting som jeg liker og som gjør meg glad, og gir meg ro i tankene og sjelen. Bruke tid på det som bygger opp mitt selvbilde. Jeg vil være fri fra andre sine forventninger!

Reklamer
Koble av?

Ikke riktig personlighet?

Helt siden jeg ble kristen som sekstenåring følte jeg at jeg ikke passet inn i et kristent miljø (de siste par årene har dette endret seg), og jeg hadde lenge problemer med å føle meg hjemme i en menighet/kirkefellesskap. Jeg har aldri vært en KRIK-jente, aldri vært spesielt glad i leirer og leker, jeg spiller ikke ballsport og inviterer sjeldent på boller og brus! Alle disse interesseområdene er, om jeg får lov til å si det, litt stereotypisk hos en kristen (nå generaliserer jeg med vilje). Lenge fikk jeg nemlig inntrykk av at for å være «en riktig type kristen» burde man være på en spesifikk måte og ha en spesifikk personlighet. Man skulle jo selvfølgelig heller sitte inne en lørdagskveld med en koselig gjeng og spille spill og drikke brus enn å gå ut på fest og treffe folk (med alkohol tilstede, ojoj!) Hva ville Jesus gjort? Han ville definitivt vært på festen sammen med alle menneskene som ikke kjente han. Han hadde ikke løpt vekk fordi det var alkohol i glasset til folk.

Nå de siste en-to årene har jeg endelig forstått at man ikke trenger å ha en spesifikk kristen personlighet. Jeg kan få ha de interessene jeg har! Jeg trenger ikke like de stereotypiske tingene. Gud har skapt meg akkurat sånn som jeg er fordi han vil at jeg skal være sånn. Han virker gjennom de samtalene jeg har med folk jeg møter på fester og Han virker gjennom ordene jeg skriver i dikt – det er noe jeg har erfart, og det er der min styrke er. Jeg elsker musikk, skriving, dype samtaler. Det jeg liker aller best er oppriktighet. Ærlighet. Ekthet. Det er jo derfor jeg misliker overfladiske samtaler. Jeg elsker når mennesker er ærlige og åpen. Det er da man ser hvem de virkelig er.

Altså, jeg liker jo kosekvelder, i kveld inviterte jeg faktisk Life gruppen min på spillkveld med boller og brus, hahaha. Poenget mitt er vel bare at det ikke finnes noen «kristen personlighet» (påvirket av vår norske kristne kultur) som man må passe inn i. Det er veldig langt vekke fra Guds tanker om oss. Det handler om å leve i en relasjon med Jesus, og åpne alle sider av livet for Ham. Selv om denne «kristne oppskriften» av en ytre fasade fremdeles henger litt igjen i meg, så er dette kun fra menneskers perspektiv. Gud endrer meg fra innsiden og ut, og Han har utrustet meg like mye som andre.

Ikke riktig personlighet?

«God sometimes takes us into troubled waters not to drown us but to cleanse us»

Leste på en tumblr blogg som heter the worship project:

If you’re going through a trial by fire, take joy friends! He is refining you, making you strong and cleansing you in purity. He is faithful to turn your ashes into beauty, making all things work together for good.

Jeg fant meg selv i nikke og si «amen to that!» For dette er helt sant. Derfor vil jeg oppmuntre deg, hvis du går gjennom noe vanskelig. Hvis du er midt i en utfordring. Hvis det skjer store endringer i livet ditt. Noen ganger blir vår verden knust i tusen biter. Men det er da at du har mulighet for å gjøre endringer. Å gjøre endringer i livet ditt kan være utrolig viktig. Kanskje du er i destruktive relasjoner, kanskje du har et veldig lavt selvbilde som bryter deg ned, kanskje du er i et miljø som ikke er godt. Alle disse tingene kan du revurdere og endre på. Vanligvis er det vanskelig å være oppmerksom på negative ting i livet fordi det har blitt en vanesak og rutine. Derfor må man bruke de tøffe periodene til å endre ting for å få det bedre. Jeg vet at Gud alltid har en ny kurs for livet som fører oss nærmere Hans rikdom. Rikdommen av å ha fred med omgivelser, kjærlighet til mennesker, kjærlighet til seg selv, og fornyet energi. Han vil alltid ha oss nærmere til Hans godhet og velsignelser. Han fører oss inn i relasjoner som er oppbyggende, i miljø hvor man tar vare på hverandre, og til et selvbilde som har større verdi enn det du selv måler. Gud vil bygge oss opp igjen til å være den personen Han ønsker at vi skal være. Han vil løfte våre perspektiver, gi oss nytt håp og en ny fremtid, fulle av gode ting.

Jeremia 29: 11
For jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren. Tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp.

«God sometimes takes us into troubled waters not to drown us but to cleanse us»

Å lære om seg selv

Jeg tror at det er viktig å lære om seg selv og sin personlighet. Denne kunnskapen vil benefit you – og de rundt deg. Da jeg gikk året på Substans lærte jeg mange konkrete ting om personligheten min gjennom å ta personlighetstest. Vi tok DISK testen, hvor jeg ble en SK, det vil si S for stabil, og K for kvalitetsorientert (eller noe i den dur). Som jeg har skrevet om tidligere, så har jeg også personlighetstrekket høysensitiv, og ved å lese meg opp på det så forstår jeg mye mer om hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor jeg reagerer på de og de måtene i ulike situasjoner. Den kunnskapen er for meg gull verdt! Det er så godt og sunt å kunne godta sin egen personlighet og finne styrkene i den personligheten. Men jeg synes ikke nødvendigvis det alltid er riktig å forsvare ting med å si «jammen sånn er jeg, så jeg kan ikke gjøre noe med det», fordi jeg har veldig stor tro på det å kunne bli en bedre versjon av seg selv. Men det kommer ikke uten litt «arbeid.» Det å jobbe med seg selv er en essensiel del. Selv om jeg er introvert og høysensitiv, så betyr ikke det at jeg burde unngå sosiale sammenkomster. Det er sunt å ikke helle for mye til den ene siden, og derfor er det bra å trene seg litt opp til å være litt ekstrovert til tider også. Dette trente jeg meg selv mye på i de årene jeg bodde på internatskole og utveksling, og var oppi folk twenty four seven. Jeg fant jo ut at jeg elsket å være sosial. Men med viktige unntak av å ha litt alenetid også, såklart. Men uansett, jeg lærte meg å håndtere sosiale sammenkomster bra, selv om jeg er introvert.

Et annet eksempel er at mamma mener at jeg må bli tøffere, og ikke bry meg så mye om hva andre mener. Men dette er lettere for henne, fordi hun ikke er like sensitiv som det jeg er. Hun er en del tøffere i kantene enn meg, og dette skyldes flere ting, blant annet at hun har gått gjennom vanskelige ting som det å miste faren sin i en alder av fjorten år. Såklart det har preget henne, hun har måttet være litt tøffere, spesielt siden hun ikke pleier å prate så mye om følelser. Og hun har et poeng, jeg må nok jobbe litt med å ikke ta ting så personlig. Men jeg er tøff jeg også, på en annen måte enn henne. Jeg er tøff i det at jeg er åpen og tør å være ærlig. Der vil jeg heller tørre å påstå at hun har noe å lære av meg, faktisk.

En annen ting: tenk over hva du snakker om. Munnen taler det som kommer innenfra – det vil si at det du tenker på kommer til syne i hva du prater om. Hvis man bare snakker stygt om andre, så er det det man for det meste tenker på, desverre.. men ved å snu tankene kan man også skifte fokus, og som en naturlig følge vil det skinne fram i hva man snakker om, osv. Jeg sier ikke at vi skal være personer som overdriver positivt snakk og fortrenger negative ting som man tenker på – ikke i det hele tatt! I’m all for honesty, og mener at man har full rett på å si det som ligger på hjertet. Men dere skjønner poenget?

Jeg blir tiltrukket av personer med en sterk personlighet. Med sterk personlighet så mener jeg ikke nødvendigvis folk som gjør så mye ut av seg. Men jeg elsker når folk er reflekterte. Ikke sånn KJEMPE filosofiske, men at de viser at de faktisk har tenkt over en del ting og ikke er likegyldig, at de har litt dybde liksom. Men altså, jeg er glad i alle typer folk! Alle er jo ulike, og bra er det! Noen er jo veldig dype i sine indre tanker, men lar aldri folk få vite om det. Meningen med dette innlegget er uansett en hyllest til alle personligheter, og en oppfordring til å lære mer om seg selv. Den beste lærdommen kommer selvfølgelig gjennom livserfaringer og ikke av personlighetstester, but you get the point. Det vil bli bedre for de rundt deg, og det vil bli enklere for deg å akseptere deg selv, og elske deg selv – uansett hvor klisjè det høres ut. It’s true!

Å lære om seg selv

Når hodet sier stopp

Jeg har et utrolig godt og velsignet liv! Jeg har det bra. Men, jeg har opplevd over en lengre periode nå at hverdagen har blitt for mye å takle. Jevnlig har jeg hatt «breakdowns» hvor jeg opplever det samme om og om igjen, nemlig at det er et kaos i hodet og tankene mine. Vi skal være så effektive, flinke, og PÅ, hele tiden. Det er så mange områder man skal strekke til på. Jeg skal ikke gå så altfor dypt inn på det, men jeg har fått råd fra flere, og vet at nå må jeg gjøre noe praktisk, ellers så blir jeg utbrent.. Sånn som så mange andre i vårt samfunn desverre blir. Men her gjelder det å handle før det er for sent. Jeg har gitt fra meg Life-leder rollen (men jeg fortsetter å gå i gruppen), fordi det tok så ekstremt mye energi i tankene mine. Det er sånn min personlighet er, jeg tenker på alle mulige folk og venner hele tiden, jeg klarer ikke legge tankene fra meg, fordi jeg bryr meg mye om de rundt meg. Jeg føler det er mitt ansvar å ta initiativ til alle vennene jeg har, men jeg klarer ikke stille opp så mye som jeg ønsker. Jeg får kommentarer om at jeg er så travel hele tiden og ikke har tid, men sånne kommentarer bryter meg ned! Jeg ønsker jo ikke å være en utilgjengelig person for vennene mine, men jeg klarer ikke være med på alt som skjer, selv om jeg skulle ønske jeg kunne det. Jeg må lære meg å ikke fylle timeplanen min, jeg må lære meg å si nei, jeg må akseptere at jeg trenger å roe ned. Hver gang jeg får disse «breakdowns’ene» så frister det å bare grave meg under dynen, være sliten, sove og bare ligge der. I samfunnet vårt er ekstrovert idealet: man skal delta på alle arrangementer, være engasjert i organisasjoner, bli med på alle festene, jobbe, trene, studere, gi hundre prosent av seg selv når man er i sosiale sammenhenger, osv osv. Desverre preger denne kulturen kirken som jeg går i også. Det er alltid tempo tempo, masse greier hele tiden.. Det føles ikke som om det er «lov» å ta det litt roligere. Jeg er høysensitiv og jeg kan ikke være det idealet tilsvarer. Jeg klarer det ikke. Nå har jeg skrevet i avtaleboken min «megtid» på diverse dager hvor jeg ikke skal lage planer. Skal såklart henge med venner, men jeg skal holde det til maks to avtaler per uke (har jo Life gruppe og søndagskirke hver uke i tillegg). Jeg må kjenne mine begrensninger og ta vare på meg selv. Det går jo faktisk fysisk utover kroppen min, det er mye derfor jeg er så sykt anspent i nakke og rygg hele tiden. Jeg liker ikke å være egoistisk, men om jeg er litt ego-sentrisk så får det bare være sånn. Jeg vil ikke bli syk, jeg må ta tak før det er for sent. Så there it is. Ærlig og greit! Sånn har jeg det for tiden. Men jeg tror oppriktig at det kommer til å gå bra, men da må jeg gjøre noen endringer.

Når hodet sier stopp

Opptur

Denne helgen har vært innholdsrik! Flere ting har vært skikkelig opptur for meg. Det ene er at jeg har fått litt boost på det sosiale i kirken. Jeg har over en lengre periode syntes at det er ganske vanskelig med det sosiale i et så stort fellesskap. Det var faktisk tre søndager siden sist jeg var på et Salt19 møte, mye fordi jeg har blitt sliten bare av tanken på det, desverre. Det skal jo ikke være sånn! I dag var det skikkelig kjekt å være der. Var der til de måtte «hive oss ut»! Også hadde jeg med en venn i dag som ikke har vært der før. Det er veldig fint å ta med seg venner.

Trivsel i menighetsmiljøet er viktig. Jeg synes det er flere ting som kan være utfordrende på det sosiale aspektet, spesielt at det er så mange folk (rundt to hundre på et møte) og det er ikke lett å komme inn i «kjernen.» Det er jo i kjernen at «alt» skjer og «alle de kule folka» er. Men jeg har slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å være en del av kjernen. Jeg har veldig mange gode vennskap utenom kirken, som jeg ikke ville byttet ut for noe i verden. Derfor har jeg heller ikke spesielt behov for å trenge meg inn i det sosiale miljøet, det har jeg rett og slett ikke kapasitet til, siden de vennene jeg har fra andre kretser er viktig for meg å bruke tid sammen med. Men likevel har det noe å si for trivselen og tilhørighetsfølelsen til menigheten når jeg kommer på møte. Det var jo derfor jeg var så innstilt på å bli med på hytteturen for to helger siden. Det har føltes som en kamp om hva jeg skal prioritere og investere i, og hva jeg har kapasitet til. Jeg har vært ganske forvirret og følt meg til tider helt utilstrekkelig.. Så derfor var det utrolig deilig å kjenne i dag at jeg føler tilhørighet på det sosiale planet, og at det tar tid å bli kjent med folk. Det kommer sikkert ikke til å slutte å føles vanskelig noen ganger, men det er likevel en opptur som jeg virkelig trengte. Håper det fortsetter i den retningen, og håper at jeg klarer å slappe litt mer av fremover. Jeg vet jo at jeg ikke går i kirken bare for min egen del, men også for å bygge et inkluderende fellesskap. Vi lærte utrolig mye om «menighetsbygging» på Substans. Man er der for andre enn bare seg selv, og det er en god holdning å ha. Samtidig må man huske å ta vare på seg selv.

Opptur

Tanker på en torsdagskveld

Jeg kan faktisk kjenne på kroppen når jeg har noe som jeg vil skrive og si. Det bygger seg på en måte opp noe som jeg ennå ikke vet hva er, før jeg starter å skrive. Så her kommer det (uten å vite hva det blir, men jeg lover å poste når det er ferdig skrevet)!

Det har kanskje litt med det bildet jeg postet i innlegget under. Jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg ser litt hvilken retning jeg er på vei inn i. Jeg vet hva som er mine styrker og svakheter. Jeg vet hvilke vennskap som er sunne, gode og ekte. Jeg vet hva jeg virkelig ønsker i en mann, og hvilke verdier jeg ønsker at skal prege familien og hjemmet vårt.

Noen ganger får jeg en ganske overveldende følelse av at jeg ikke fortjener disse gode tingene. Mange av mine nære venner har funnet kjærligheten. De har kommet så langt. Og jeg er så glad på deres vegne, og unner dem det virkelig. Men jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å få det samme. Hvorfor skulle jeg få ha et godt ekteskap og herlige barn? Finnes det i det hele tatt en mann der ute for meg, som er morsom og attraktiv, har forståelse for musikk, er lidenskapelig for Gud, og som kan elske min sårbarhet og støtte meg i tykt og tynt? Det virker litt for godt til å kunne være sant. Det å få barn er heller ingen selvfølge eller rettighet, men en velsignelse. Og jeg ser ikke hvorfor jeg skulle være så heldig.

På ingen måte er jeg misfornøyd med livet mitt eller hvor jeg er nå. Det er viktig å embrace all of life’s seasons, leve her og nå. Jeg stortrives med tilværelsen! Det er gøy å treffe mennesker, reflektere, gå på konserter, være singel og student, haha. Men jeg har også lært at Gud ser alle våre drømmer og ønsker, og har lyst til å oppfylle dem. Det er faktisk et løfte: «Take delight in the Lord, and He will give you the desires of your heart» (Psalm 37:4). Så selv om jeg tenker at jeg ikke fortjener det gode jeg ønsker, så stoler jeg på at Gud har det aller beste for meg, og at Han ønsker å utøse sine velsignelser, og mer!

Det var visst det jeg hadde på hjertet i kveld, haha. Kanskje noen der ute har tenkt det samme som meg! Jeg håper uansett at du får alt det du drømmer om og håper på. =)

Tanker på en torsdagskveld