I Wanna Know Your Heart

«So pull me a little closer, Take me a little deeper, I wanna know your heart, I wanna know your heart» (Hør sang på Spotify: «Closer»)

Vi synger dette i lovsangen på gudstjenester, men hva er det egentlig vi ber om? En av de bønnene som jeg har bedt mest i den siste perioden har vært at Gud skal vise meg mer av sitt hjerte, mer av sin kjærlighet. Men, Guds kjærlighet betyr ikke å bare sveve på en sky av glede. Guds kjærlighet er en himmelsk og god kjærlighet, men i møte med jorden som er dekket av mørke, brister den kjærligheten. Himmelsk glede er så godt å føle på, men smerten er også veldig sterk. Hvis du ikke er villig til å kjenne Guds nød for alle de som sier nei til Ham, for alle mennesker som lever i vanskeligheter, så ikke be «I wanna know your heart», for du kommer garantert til å kjenne det. Jeg ligger våken om nettene og gråter fordi mennesker som Gud elsker så høyt ikke vet at de er elsket. Når jeg tenker på og ber for rusmisbrukere, så kjennes det som et stort tomrom på innsiden, et stort mørke. Mange av de rusmisbrukerne som jeg har snakket med uttrykker en form for selvforakt og ensomhet, de føler seg så uelsket og uønsket, og jeg klarer ikke noe annet enn å gråte for dem. Og det er jo bare en liten brøkdel av all den smerten som Gud kjenner på deres vegne, Han lengter sånn etter å vise et liv fylt av glede fri fra avhengighet! På samme måte kjenner jeg tomrommet og smerten også for Norge og nordmenn generelt – vi som skal klare alt selv, vi som tenker at Gud er ubrukelig, vi som har blitt likegyldig, og gjemmer oss bak materialistiske goder og prestisjefylte utdannelser. Gud ønsker å rope til oss, og fortelle oss at vi overser det vi egentlig trenger mest av alt!

Det er altså ikke min egen smerte, jeg går ikke rundt og er lei meg, men jeg blir ofte grepet av en dyp medlidenhet som Gud har utøst i meg fordi jeg ber om å få se mer av Hans hjerte, og da lar Han meg se det. Dette høres kanskje absurd ut, at jeg ligger våken om natten og alle de tingene, men det sier bare noe om hvor ekte det er. Det er ikke noe gøy eller kjekt å kjenne på smerten, men det skaper og aktiverer noe i meg! Det er viktig at vi ikke bare lever i vår egen boble med kaker og kaffe og fine gudstjenester, men at vi kan forstå Guds kjærlighet! Det er en bra ting å ville ha mer av Guds hjerte, fordi det gjør budskapet i Evangeliet så mye tydeligere for oss. Det blir vår virkelighet. Man ser hva troen på Jesus egentlig handler om. Jeg kan ikke forklare det på noe annen måte enn at det kjennes som at «mitt hjerte er satt i brann», som man synger om i lovsanger. Det er dette jeg mener når jeg snakker om at Gud lengter etter å forvandle oss fra innsiden og ut. At Hans kjærlighet blir utøst i våre hjerter. Man får smaken av himmelsk kjærlighet, og man blir aldri den samme igjen.

Advertisements
I Wanna Know Your Heart

Den idealiserte fasade

Penger. Suksess. Karriere.

Eiendom. Ektefelle. Familie.

Hva om disse ikke er på plass.

Da er det noe gale med deg!

Hvis du kjenner på ensomheten, ja da er du svak!

Jaget. Sammenlikningen. Streben.

Mislykkethet.

Skjul din usikkerhet, ditt svake menneske!

Ta på deg smilet.

«Hei! Hvordan går det?»

«Det går bra! Med deg?»

«Bra. Ferdig utdannet. Kjøpt ny bil. Kjøpt ny leilighet. Giftet meg.»

«Gratulerer, du har lykkes i livet.»

Hvem har bestemt hvilket liv som er sosialt akseptert og anerkjent?

Hvem er det som får stempelet «godkjent» på papiret?

Skal vi være maskiner?

De spør om jeg er tøff nok.

De sier jeg må bli hard.

Men jeg vil heller være svak, mislykket og ærlig,

enn å være vellykket ifølge en oppskrift av

den idealiserte fasade.

Den idealiserte fasade

Koble av?

Dette handler om noe av det samme som innlegget om tomheten i materialisme (se noen poster lengre ned) og det nyeste diktet som jeg publiserte. I dag har jeg nemlig gjort flere grundige refleksjoner, på jobb, av alle steder! I dag har jeg tenkt en del på tomheten i sosiale medier. Først av alt, jeg priser sosiale medier for dets gode egenskap til å samle folk til eventer og ikke minst det å holde kontakt med folk rundt i hele verden. Når jeg noen ganger vurderer å slette facebook kontoen min, så er det disse to tingene som holder meg tilbake. Det er fantastisk at jeg kan holde kontakt med mine venner across the ocean, og det alene er verdt å ha facebook.

Men, det som jeg ikke orker lengre er overfladiskheten og sammenlikningen som kommer med sosiale medier. Spesielt tenker jeg på de som er ti år yngre enn meg og går på ungdomsskolen, og hvor ufattelig mye makt det ligger i antall likes: de måler sin verdi ut fra antallet, og det blir bare så altfor synlig hvem som er populær og «har mange venner» at det gjør meg fysisk dårlig når jeg tenker på det. Det er ille nok hvordan det står til med folk på min egen alder, men jeg kan ikke forestille meg hvor mye verre det er for de som er yngre, der antall likes har alt å si for om du er verdt å henge med eller ikke. Jeg blir kvalm av tanken. Det er faktisk helt avskyelig. Det er en hyllest av et falskt ideal og et enormt behov for bekreftelse, som flere desverre ikke får. Jeg skulle ønske at mine framtidige barn kan få slippe et slikt press.

Jeg skal ikke være helt negativ nå, for jeg synes det er fint å kunne trykke like på bilder for å dele andres glede, for eksempel på et bilde av bryllup, av et bursdagsbarn, et stemningsfullt bilde på en fjelltopp, eller av en nybakt familie. Jeg er genuint glad på andre sine vegne, ikke misforstå. Men, sammenlikningen er ikke sunn.

Men det er ikke bare antall likes som jeg tenker på. Det er også det at man får vite hva alle folk gjør til enhver tid, hvem de er med, alle eventene som skjer, osv osv. Jeg trenger ikke vite om alle festene jeg ikke blir invitert til! Det er på en måte som om sosiale medier bidrar til å fremme et bilde av hverdagslivet slik det «burde se ut.» Alle tingene jeg burde delta på, alt jeg burde engasjere meg i, alt jeg burde trykke like på, burde burde burde! Det er så mye støy, så mye mas!

Jeg vil slutte å overgi meg til normene av hvordan min hverdag skal se ut. Kanskje det for deg ikke er noe problem, kanskje du ikke synes noe av dette er stress, og det er bra om du har det slik! For min egen del merker jeg hvor mye makt det faktisk har over min tankegang. Det å alltid være disponibel til å fylle andres forventninger. Det å alltid være tilgjengelig til enhver tid. Det forstyrrer faktisk det livet jeg ønsker å leve. Så her er mitt ønske for mitt eget liv: jeg vil definere min hverdag og gjøre det jeg har lyst til, uten å føle at jeg burde gjøre ditt og burde gjøre datt. Jeg vil koble av støyet, embrace mine kreative sider, bruke tid på ting som jeg liker og som gjør meg glad, og gir meg ro i tankene og sjelen. Bruke tid på det som bygger opp mitt selvbilde. Jeg vil være fri fra andre sine forventninger!

Koble av?

Ekte liv

De siste par månedene har Gud vist meg tomheten som finnes i materialisme, og tomheten som er i søken etter det perfekte ytre. Det finnes ingen evigvarende glede der. Jeg har vært fast leser av flere kjente blogger og moteblogger i flere år, men nå merker jeg at det gir meg bare mindre og mindre… Når jeg scroller nedover bloggene ser jeg liksom bare tomhet. Jeg blir ikke inspirert lengre. Helt ærlig, så blir jeg satt ut av idealiseringen av det overfladiske: vippeextentions (!!!), hårextentions, sminketips, treningstips, mattips, de nyeste innkjøpene til garderoben og reklamer for ditten og datten. Dette er jeg overbevist om: blogger (og andre sosiale medier) gir et FALSKT bilde av lykke. For noen dager siden måtte jeg gå til verks i mitt eget liv: jeg sluttet å følge så og si alle de overfladiske bloggene som jeg følger på bloglovin, og instagram kontoene. Jeg har fått nok.

Folk i dette landet trenger ikke tips til å forbedre sitt ytre utseende. Folk i dette landet trenger helt andre ting, som helbredelse, både psykisk og fysisk! Folk trenger å bli SETT og akseptert for den de er, IKKE for den samfunnet vårt sier at vi burde være. Folk trenger å ha samtaler om ting som skjer i livet. Når helsen svekker har vi behov for å vite at livet ikke er ødelagt. Vi har behov for å kjenne at vi er god nok selv om vi ikke strekker til på alle områder. Behovene er store, selv i «verdens beste land å bo i.» For ja, Norge er en fantastisk velferdsstat hvor det er utrolig godt å bo. Men det betyr ikke at ikke folk strever. Jeg forstår virkelig ikke hvordan folk kan påstå at vi ikke har behov for Gud i dette landet. 

Hør, se, virkelig se – hvor mange ødelagte sinn og kropper som finnes der ute, av utbrenthet, depresjon, ensomhet, angst, rusavhengighet. Ikke si at dette landet ikke trenger Den Levende Gud, for det gjør vi. Det er ikke bare u-land preget av fattigdom og krig som trenger Den Levende Gud. Vi i Norge har gjort oss uavhengig av Gud, men vi trenger Guds helbredelse for alt det som er ødelagt av prestasjonspress, et falskt bilde av det perfekte liv, falsk materiell lykke. Vi trenger varmen av ekte kjærlighet grunnfestet i våre hjerter. Vi trenger ekte liv. Vi trenger kilden som aldri tar slutt.

Jesus svarte og sa til henne: «Hver den som drikker av dette vannet vil tørste igjen. Men hver den som drikker av det vannet som Jeg gir ham, skal aldri i evighet tørste. Det vannet Jeg gir ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» 
– Johannes Evangelium 4: 13-14.

De rettferdige roper, og Herren hører, og Han frir dem ut av alle deres trengsler. Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og den som har en sønderknust ånd, frelser Han. – Salme 34: 18-19.

Ekte liv

«God sometimes takes us into troubled waters not to drown us but to cleanse us»

Leste på en tumblr blogg som heter the worship project:

If you’re going through a trial by fire, take joy friends! He is refining you, making you strong and cleansing you in purity. He is faithful to turn your ashes into beauty, making all things work together for good.

Jeg fant meg selv i nikke og si «amen to that!» For dette er helt sant. Derfor vil jeg oppmuntre deg, hvis du går gjennom noe vanskelig. Hvis du er midt i en utfordring. Hvis det skjer store endringer i livet ditt. Noen ganger blir vår verden knust i tusen biter. Men det er da at du har mulighet for å gjøre endringer. Å gjøre endringer i livet ditt kan være utrolig viktig. Kanskje du er i destruktive relasjoner, kanskje du har et veldig lavt selvbilde som bryter deg ned, kanskje du er i et miljø som ikke er godt. Alle disse tingene kan du revurdere og endre på. Vanligvis er det vanskelig å være oppmerksom på negative ting i livet fordi det har blitt en vanesak og rutine. Derfor må man bruke de tøffe periodene til å endre ting for å få det bedre. Jeg vet at Gud alltid har en ny kurs for livet som fører oss nærmere Hans rikdom. Rikdommen av å ha fred med omgivelser, kjærlighet til mennesker, kjærlighet til seg selv, og fornyet energi. Han vil alltid ha oss nærmere til Hans godhet og velsignelser. Han fører oss inn i relasjoner som er oppbyggende, i miljø hvor man tar vare på hverandre, og til et selvbilde som har større verdi enn det du selv måler. Gud vil bygge oss opp igjen til å være den personen Han ønsker at vi skal være. Han vil løfte våre perspektiver, gi oss nytt håp og en ny fremtid, fulle av gode ting.

Jeremia 29: 11
For jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren. Tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp.

«God sometimes takes us into troubled waters not to drown us but to cleanse us»

Å lære om seg selv

Jeg tror at det er viktig å lære om seg selv og sin personlighet. Denne kunnskapen vil benefit you – og de rundt deg. Da jeg gikk året på Substans lærte jeg mange konkrete ting om personligheten min gjennom å ta personlighetstest. Vi tok DISK testen, hvor jeg ble en SK, det vil si S for stabil, og K for kvalitetsorientert (eller noe i den dur). Som jeg har skrevet om tidligere, så har jeg også personlighetstrekket høysensitiv, og ved å lese meg opp på det så forstår jeg mye mer om hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor jeg reagerer på de og de måtene i ulike situasjoner. Den kunnskapen er for meg gull verdt! Det er så godt og sunt å kunne godta sin egen personlighet og finne styrkene i den personligheten. Men jeg synes ikke nødvendigvis det alltid er riktig å forsvare ting med å si «jammen sånn er jeg, så jeg kan ikke gjøre noe med det», fordi jeg har veldig stor tro på det å kunne bli en bedre versjon av seg selv. Men det kommer ikke uten litt «arbeid.» Det å jobbe med seg selv er en essensiel del. Selv om jeg er introvert og høysensitiv, så betyr ikke det at jeg burde unngå sosiale sammenkomster. Det er sunt å ikke helle for mye til den ene siden, og derfor er det bra å trene seg litt opp til å være litt ekstrovert til tider også. Dette trente jeg meg selv mye på i de årene jeg bodde på internatskole og utveksling, og var oppi folk twenty four seven. Jeg fant jo ut at jeg elsket å være sosial. Men med viktige unntak av å ha litt alenetid også, såklart. Men uansett, jeg lærte meg å håndtere sosiale sammenkomster bra, selv om jeg er introvert.

Et annet eksempel er at mamma mener at jeg må bli tøffere, og ikke bry meg så mye om hva andre mener. Men dette er lettere for henne, fordi hun ikke er like sensitiv som det jeg er. Hun er en del tøffere i kantene enn meg, og dette skyldes flere ting, blant annet at hun har gått gjennom vanskelige ting som det å miste faren sin i en alder av fjorten år. Såklart det har preget henne, hun har måttet være litt tøffere, spesielt siden hun ikke pleier å prate så mye om følelser. Og hun har et poeng, jeg må nok jobbe litt med å ikke ta ting så personlig. Men jeg er tøff jeg også, på en annen måte enn henne. Jeg er tøff i det at jeg er åpen og tør å være ærlig. Der vil jeg heller tørre å påstå at hun har noe å lære av meg, faktisk.

En annen ting: tenk over hva du snakker om. Munnen taler det som kommer innenfra – det vil si at det du tenker på kommer til syne i hva du prater om. Hvis man bare snakker stygt om andre, så er det det man for det meste tenker på, desverre.. men ved å snu tankene kan man også skifte fokus, og som en naturlig følge vil det skinne fram i hva man snakker om, osv. Jeg sier ikke at vi skal være personer som overdriver positivt snakk og fortrenger negative ting som man tenker på – ikke i det hele tatt! I’m all for honesty, og mener at man har full rett på å si det som ligger på hjertet. Men dere skjønner poenget?

Jeg blir tiltrukket av personer med en sterk personlighet. Med sterk personlighet så mener jeg ikke nødvendigvis folk som gjør så mye ut av seg. Men jeg elsker når folk er reflekterte. Ikke sånn KJEMPE filosofiske, men at de viser at de faktisk har tenkt over en del ting og ikke er likegyldig, at de har litt dybde liksom. Men altså, jeg er glad i alle typer folk! Alle er jo ulike, og bra er det! Noen er jo veldig dype i sine indre tanker, men lar aldri folk få vite om det. Meningen med dette innlegget er uansett en hyllest til alle personligheter, og en oppfordring til å lære mer om seg selv. Den beste lærdommen kommer selvfølgelig gjennom livserfaringer og ikke av personlighetstester, but you get the point. Det vil bli bedre for de rundt deg, og det vil bli enklere for deg å akseptere deg selv, og elske deg selv – uansett hvor klisjè det høres ut. It’s true!

Å lære om seg selv