Last week of October

Snart mandag, snart en ny uke! Det blir en gøy uke, med blant annet Veronica Maggio konsert, Halloweenfest, vanlig onsdags-LIFE, og et par one-on-one coffeedates med jenter fra LIFE gruppen. Vi har fått tre nye i gruppen, så det er ekstra spennende og kjekt! Skal også forsøke å være litt ekstra streng med meg selv skolemessig denne uken, og gripe enhver mulighet til å lese! Have a nice week, peeps.
jkde
Old photo fra våren 2011, den tiden when I looked my best! Her var jeg tydeligvis i slaget, siden jeg har det lure smilet mitt som jeg vanligvis får etter ett-to glass vin. haha. Speaking of wine, i går kveld etter jobb lagde jeg kyllingsalat og tok noen glass rødvin, the best combo! Så en fin film og koooste meg i eget selskap. Men det var jo koselig når mine roomies kom hjem, da. Vi hadde roomiekveld på fredag. Vi ser alltid gamle jentefilmer når vi skal se film, som for eksempel Freaky Friday, High School Musical og Sisterhood of the Travelling Pants, haha!!

Last week of October

You’ve got the love

Sometimes I feel like throwing my hands up in the air. I know I can count on You. Sometimes I feel like saying, «Lord, I just don’t care» But You’ve got the love I need to see me through. When food is gone You are my daily meal. When friends are gone I know my Saviour’s love is real.

Så sant og så nydelig sunget av Florence & The Machine. Spotify: Florence + The Machine – You’ve Got The Love

Vanligvis er jeg sikker på meg selv og har greit med selvtillit. Men i underbevisstheten går jeg rundt og tror at jeg ikke er like bra som andre. Typisk nordmenn! Det er sååååå typisk oss å tenke at vi ikke er bra nok. Jeg vil for all del jobbe mot den kulturen. Men jo lengre ned i sinnet mitt og hjertet mitt jeg graver, jo mer ser jeg det som egentlig er der.. og det er derfor det har vært vanskelig for meg å forstå at Gud elsker meg. Jeg vet det, men jeg klarer ikke å wrap my mind around it.

Kristne venner og bekjente rundt meg virker som om de skjønner greien. De er skråsikker på at Gud elsker dem, og virker ikke som de har noe problemer med å tro det. Mens jeg, jeg synes det er vanskelig å tro på! Jeg forstår det bare ikke. Jeg forstår absolutt ikke hvorfor Gud skulle være interessert nok i meg og elske meg. Derimot er jeg skråsikker på at Gud finnes, på at Han er tilstede i mitt liv, at Han gjør store ting. Det er ikke det som er vanskelig for meg å tro på.

Mye av grunnen har med identitet å gjøre. Hvor ligger jeg min identitet? I mine egne berg-og-dalbane-tanker? I andre mennesker rundt meg? Jeg har mange gode mennesker i mitt liv som jeg vet at bryr seg og er glade i meg, men jeg har virkelig opplevd det å bli fryst ut og sviktet.. og det har ført til at jeg har følt meg verdiløs. Fordi jeg har latt de rundt bestemme min verdi. Det har preget min identitet mer enn jeg vil innrømme. Såklart det vil prege meg i mitt møte med Gud også, når mennesker jeg elsket plutselig bestemte seg for at jeg ikke var god nok lengre. Hvis jeg ikke var verdig for dem, hvordan kan jeg da være verdig for Gud? Det er tankene som ligger der.. men det er ikke sannhet. Gud skifter ikke mening om oss, Hans løfter er uforanderlig.

Jeg vet at Gud ønsker å grunnfeste min identiteten i Ham, så jeg kan fatte Jesu kjærlighet og vite at min verdi ikke er bestemt av noen rundt meg! Gud har virkelig tatt meg gjennom en reise det siste halvåret for å vise hva Hans kjærlighet er. Han viser meg det, dag for dag. I hver bønn, i hvert bønnesvar. Og spesielt når jeg tenker på hvor jeg er i dag, hvordan Han ledet meg hit, og hvor annerledes alt hadde sett ut om jeg ikke hadde fulgt Guds planer. Guds kjærlighet er ikke som menneskers kjærlighet. Den er ubetinget, ubegrenset, stødig. Jeg ser stykkevis nå, men Gud må jobbe enda mer med hjertet mitt for å bygge identiteten min. Det går rette veien!

Jeg har kunngjort Ditt navn for dem og skal kunngjøre det, for at den kjærlighet som Du elsket Meg med, skal være i dem og Jeg i dem.

– Johannes evangelium 17:26 (Jesu ord og bønn til Faderen).

You’ve got the love

The Beat Generation

På torsdag skal jeg ha en liten introductory presentation av diktet Howl skrevet av Allen Ginsberg. Diktet var et av de første i kategorien beat poetry på 50tallet i USA. Vi hadde litt om beat poetry på North Park University, jeg husker jeg måtte lese et høyt foran klassen..!! I kveld så jeg filmen Howl fra 2010 som handler om hvordan diktet ble dømt obscene og måtte kjempes for i en rettsak (som Ginsberg vant). Filmen var ganske kul, for alle poetry-hipstere der ute! Se traileren om du lurer på hva beat poetry er. Forresten så spiller James Franco OG Jon Hamm (Don Draper i Madmen)!

Jeg liker beat poetry veldig godt, og synes det er både fascinerende, imponerende, inspirerende og stilig. Her er et lite utdrag fra Howl.

I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked,
dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix,
angelheaded hipsters burning for the ancient heavenly connection to the starry dynamo in the machinery of night,
who poverty and tatters and hollow-eyed and high sat up smoking in the supernatural darkness of cold-water flats floating across the tops of cities contemplating jazz.

The Beat Generation