2014 – Året som gikk

FOR et år! Det har virkelig vært en reise.

Det har vært et innholdsrikt år. Andre semester på Bibelskolen Substans var vanvittig spennende og opplevelsesrikt. Tur til Argentina, alle de unike menneskene jeg ble kjent med i klassen, og den nære relasjonen jeg har fått med Gud. Det er nå i ettertid av bibelskole-året at jeg ser hvor mye jeg har lært og hvor mye det forandret meg.

Dette året har jeg fått delta i kirkefellesskapet SALT Bergenskirken, og i høst ble jeg også LIFE-leder for en nydelig gruppe jenter. Å være en del av SALT har blitt en veldig naturlig del av hverdagen min, og det beriker mitt hverdagsliv.

Oppstart på masterstudiet nå i høst har vært veldig kjekt og lærerikt! Jeg kjente ingen da jeg begynte på master i engelsk, men ble raskt venner med jentene i klassen. Vi er et veldig lite kull med få gutter og flest jenter. Faglig sett har det vært krevende, og ikke alle resultatene ble like bra.. Men det er første halvår, og jeg må jo lære hva som forventes. Jeg er uansett motivert til å jobbe enda bedre neste semester, og forhåpentligvis klatre meg oppover. Så langt trives jeg med studiet, og gleder meg allerede til vårsemesteret.

Alle bryllupene i år må jo også nevnes! Kamilla, Marina, og ikke minst Silje som jeg var forlover til. Dagen til Silje og Runar var en uforglemmelig dag, og det var så utrolig fint å få være med på den store dagen til min hjertevenn.

Året har selvfølgelig ikke vært uten utfordringer, både psykisk og fysisk. Fysisk har jeg kjent ekstra mye på plagene mine i skulder, rygg og nakke.. Det viser seg at jeg er utrolig anspent i hele kroppen (og til tider svimmel), men det er ikke lett å løsne på.. Noen dager har jeg vært veldig redd for fremtiden, for hvor mye verre det kommer til å bli, spesielt i så ung alder.. Uansett så forsøker jeg å fokusere på at jeg ellers er frisk og sprek, og å legge alle bekymringer i bønn. Alle har sine ting de sliter med, og sine byrder! Dette er min plage og byrde.

Dette året har jeg også jobbet mye med meg selv på innsiden. Det hører med når man går på bibelskole og ønsker å vokse med Gud, da må man også vokse som person. Det har vært blod, svette og tårer til tider skal jeg si dere! Men på en god måte. Jeg har lært hva mine verdier er, hva jeg brenner for, jeg aksepterer den jeg er, og klarer mer og mer å bli glad i den personligheten jeg har.

Når jeg ser tilbake på året så kjenner jeg på en stor takknemlighet. Alt som skjedde i fjor og årene før har ledet meg til dette stedet i livet, og det er akkurat her jeg vil være. Å være tilfreds med det man har er en nøkkel til glede!

Å ha et godt liv betyr ikke å ha et problemfritt liv. Det betyr ikke at man har alt på stell. Det betyr ikke å ha en perfekt helse. Det betyr ikke at man alltid blir invitert på fester, får gode karakterer, alltid presterer hundre prosent, er i kjæresteforhold, og alltid er godt likt av andre. Å ha et godt liv trenger ikke å være disse tingene. Å ha et godt liv er å ha det godt på innsiden, i hjertet, vite at man er god nok som man er, elsket som man er, blomstre i sin personlighet, være ekte, se mennesker, og la Gud grunnfeste sin kjærlighet på innsiden, og gi det plass til å forme deg. Slipp taket på det du trenger å gi slipp på. Anerkjenn de gavene og egenskapene som Gud har lagt ned i deg. Han vil gi oss mer enn vi aner.

Takk til dere som har vært faste lesere av bloggen min i år. Godt nyttår, og takk for det gamle.

Reklamer
2014 – Året som gikk

Være med på alt?

Noen ganger blir jeg litt sliten av alt som skjer rundt meg.. Jeg er nok sikkert ikke den eneste! Det kan kanskje virke som om jeg ønsker å gjøre mest mulig og være med flest mulig, og på noen måter så stemmer det litt. Samtidig så har jeg iløpet av de siste ett-to årene forsøkt å roe ned, fordi jeg merker at det kan slite litt på meg.. Jeg er veldig takknemlig for alle de sosiale nettverkene jeg har, men når jeg føler at jeg må være med på alt som skjer både i kirke-fellesskapet, studiegjengen, og i alle de andre sosiale omkretsene jeg omgås i, så blir det til tider stressende. Jeg må fortelle meg selv at det er ok å si nei, og det er ok at andre samles uten at jeg er med. Som mamma sa til meg: «de henger, fint for de, bare la de gjøre det!» og jeg er så enig! Før var det krise for meg å ikke ha planer en lørdagskveld. Nå er det deilig. Det er nok av ting som skjer i hverdagen, så hvorfor ikke slappe av en lørdagskveld etter jobb?

Noe som frustrerer meg litt er at vi alltid skal være så tilgjengelig hele tiden. Noen ganger ønsker jeg bare å slå av omverdenen og ikke tenke på hva alle andre gjør, hvem de er med, hvor jeg er, hva jeg burde gjøre, og bare senke skuldrene og nyte en normal dag. Skjønner dere hva jeg mener?

Jeg er jo en person som ønsker å stille opp for venner, jeg ønsker å gi av meg selv fordi jeg bryr meg. Det er mange personer jeg tenker på iløpet av en dag, det er mange personer jeg ber for. Og det er jo såklart en god ting i seg selv! Men jeg kan jo ikke redde verden. I don’t know.. dette er vel ting som jeg må lære meg å håndtere. Jeg er tross alt en introvert, og trenger å trekke meg litt tilbake noen ganger og ikke gjøre annet enn å være i mitt eget selskap – uansett hvor sært det måtte høres ut! haha.

Har dere noen tanker om dette? Gjerne del de.

Være med på alt?

You’ve got the love

Sometimes I feel like throwing my hands up in the air. I know I can count on You. Sometimes I feel like saying, «Lord, I just don’t care» But You’ve got the love I need to see me through. When food is gone You are my daily meal. When friends are gone I know my Saviour’s love is real.

Så sant og så nydelig sunget av Florence & The Machine. Spotify: Florence + The Machine – You’ve Got The Love

Vanligvis er jeg sikker på meg selv og har greit med selvtillit. Men i underbevisstheten går jeg rundt og tror at jeg ikke er like bra som andre. Typisk nordmenn! Det er sååååå typisk oss å tenke at vi ikke er bra nok. Jeg vil for all del jobbe mot den kulturen. Men jo lengre ned i sinnet mitt og hjertet mitt jeg graver, jo mer ser jeg det som egentlig er der.. og det er derfor det har vært vanskelig for meg å forstå at Gud elsker meg. Jeg vet det, men jeg klarer ikke å wrap my mind around it.

Kristne venner og bekjente rundt meg virker som om de skjønner greien. De er skråsikker på at Gud elsker dem, og virker ikke som de har noe problemer med å tro det. Mens jeg, jeg synes det er vanskelig å tro på! Jeg forstår det bare ikke. Jeg forstår absolutt ikke hvorfor Gud skulle være interessert nok i meg og elske meg. Derimot er jeg skråsikker på at Gud finnes, på at Han er tilstede i mitt liv, at Han gjør store ting. Det er ikke det som er vanskelig for meg å tro på.

Mye av grunnen har med identitet å gjøre. Hvor ligger jeg min identitet? I mine egne berg-og-dalbane-tanker? I andre mennesker rundt meg? Jeg har mange gode mennesker i mitt liv som jeg vet at bryr seg og er glade i meg, men jeg har virkelig opplevd det å bli fryst ut og sviktet.. og det har ført til at jeg har følt meg verdiløs. Fordi jeg har latt de rundt bestemme min verdi. Det har preget min identitet mer enn jeg vil innrømme. Såklart det vil prege meg i mitt møte med Gud også, når mennesker jeg elsket plutselig bestemte seg for at jeg ikke var god nok lengre. Hvis jeg ikke var verdig for dem, hvordan kan jeg da være verdig for Gud? Det er tankene som ligger der.. men det er ikke sannhet. Gud skifter ikke mening om oss, Hans løfter er uforanderlig.

Jeg vet at Gud ønsker å grunnfeste min identiteten i Ham, så jeg kan fatte Jesu kjærlighet og vite at min verdi ikke er bestemt av noen rundt meg! Gud har virkelig tatt meg gjennom en reise det siste halvåret for å vise hva Hans kjærlighet er. Han viser meg det, dag for dag. I hver bønn, i hvert bønnesvar. Og spesielt når jeg tenker på hvor jeg er i dag, hvordan Han ledet meg hit, og hvor annerledes alt hadde sett ut om jeg ikke hadde fulgt Guds planer. Guds kjærlighet er ikke som menneskers kjærlighet. Den er ubetinget, ubegrenset, stødig. Jeg ser stykkevis nå, men Gud må jobbe enda mer med hjertet mitt for å bygge identiteten min. Det går rette veien!

Jeg har kunngjort Ditt navn for dem og skal kunngjøre det, for at den kjærlighet som Du elsket Meg med, skal være i dem og Jeg i dem.

– Johannes evangelium 17:26 (Jesu ord og bønn til Faderen).

You’ve got the love

Bønnesvar

Jeg har lyst til å dele litt om bønn, og spesielt om det å få bønnesvar. Bønn er noe av det som ligger aller nærmest hjertet mitt. En dag på Substans da jeg ble profetert over, sa han som ba for meg: «jeg ser at Gud virkelig tar deg dypere i bønn og har lagt det på hjertet ditt.» Og det stemmer! Det er nemlig akkurat det jeg har opplevd spesielt over det siste året. Men nå skal jeg ikke fortelle så mye om bønn i seg selv (da blir det et alfor langt innlegg), men heller litt om bønnesvar.

Jeg har opplevd veldig mange bønnesvar spesielt det siste halvåret, alt fra små til store ting. Et eksempel som skjedde nå ikveld: jeg ba for Karoline som går i LIFE-gruppen min, og ble minnet på et Bibelvers, Filipperne 4:13, og sendte det til henne på sms. Hun svarer meg at jeg er den tredje personen som sender henne det verset! Tilfeldig? Absolutt ikke!

Et annet eksempel var en skoledag på Substans da vi skulle bruke dagen på lovsang og bønn. Først hadde vi litt alenetid med Gud hver for oss da vi skulle lese litt i Bibelen. Jeg kom på et vers i Filipperbrevet, og tenkte at kanskje det var tilfeldig, siden jeg liker det verset veldig godt. Så fikk jeg ordet tilgivelse tydelig for meg, men tenkte at kanskje det også var tilfeldig. Jeg orket egentlig ikke å forholde meg til de tingene akkurat da, så jeg var nesten litt irritert på Gud for at Han minnet meg på det. Så jeg var litt sånn «Okey Gud, du er nødt til å vise meg noe, hva som helst, som bekrefter at det er dette du ønsker å si til meg.» Sammen med klassen var der tre-fire skjønne eldre damer og menn som ville være med å be for oss. Etterpå skulle en av disse damene be for meg. Hun visste ikke hva jeg het, hun visste ingenting om meg i det hele tatt. Og av alle ting hun kunne valgt å be for, av alle bibelversene i hele Bibelen, så ba hun akkurat det verset i Filipperne som jeg tenkte på bare en time tidligere. Hun ba de ordene og det løftet som stod i det verset, og jeg begynte å gråte og tenkte «wow, Gud, er det mulig?»

En annen gang, tidligere i år, ba jeg til Gud om en spesiell ting som var veldig vanskelig, og som jeg desperat trengte Gud til å hjelpe meg med. Dagen etter i Chapel på skolen handlet andakten om akkurat det temaet. Talen i kirken den søndagen handlet om akkurat det temaet. For meg var det et tydelig bønnesvar.

Dette er bare noen få eksempler av hva jeg har opplevd med Gud gjennom bønn. For meg er det rørende å få disse konkrete svarene fra Gud. Det er så tydelig at Han bryr seg. Det er selvfølgelig ikke alltid at bønnesvar er så konkret, og noen ganger svarer Gud kanskje en del senere i tid også. Men det er derfor livet med Gud er så spennende! Han har mye mer i sine planer for oss enn vi har for oss selv.

Bønnesvar

Tren hjertemuskelen

På mange måter synes jeg vi lever i en overfladisk kultur. Det er så mye fokus på ytre ting, som materialisme, utseende, trening, kosthold og velvære. Som om grønnsaksjuicer, styrketrening, shoppingturer til London og en cardigan fra Acne er det vi skal strebe etter?

I alle magasiner, aviser og blogger finnes det oppskrift etter oppskrift på hvordan få en fit, trent, fin og sunn kropp. Hvorfor er vi så sinnsykt opptatt av å bare trene vår fysiske kropp? Hvorfor er det ingen fokus på å trene opp «indre muskler» som holdningene våre, for eksempel generøsitet og forståelse. Hvorfor finnes det ingen daglig fokus på dette? Jeg er hundre prosent for trening. Trening gir (bør gi) overskudd og glede. Min selvtillit, selvfølelse og humør er helt ærlig noen hakk bedre når jeg er i en god treningsperiode, som virker positivt både på meg selv og på andre, og det er jo bra! Men, jeg vil stille et spørsmål: hva med å trene det som er på innsiden?

Det vokser frem en enorm selvdyrkelse i vårt samfunn. Alt handler om det ytre livet: at vi ser bra ut, har en god utdanning og jobb, tjener (mye) penger, får mange ‘likes’ på sosiale medier, og rett og slett at vi ser flott og attraktiv ut på papiret. Men det er ikke antall treningsøkter eller antall ‘likes’ folk kommer til å huske om oss. Folk vil huske deg for ditt nærvær, hvordan du behandlet dem og fikk dem til å føle seg (oppløftet eller nedbrutt?). Hvis vi bare har fokus på våre egne individualistiske mål for å tilfredsstille egne behov lever vi til slutt i vår egen lille boble med null interesse for et fellesskap. Hva slags mennesker blir vi da?

Jeg tror vi trenger hverandre. Jeg tror vi må se forbi vår egen selvopptatthet og bli mer oppmerksom på å trene hjertemuskelen vår. Vi burde strebe etter å bli personer som tar seg tid til andre, er tålmodig, ydmyk, sterk, som elsker og som tilgir. Det er mye mer verdt enn det perfekte antrekket, den perfekte jobben og «the picture perfect life».

Det å være ekte er en av mine aller største verdier, og derfor tenker jeg mye over disse tingene. Det ironiske er at jeg lever jo i dette selv, men jeg vil likevel forsøke å jobbe imot alt fokuset på det ytre! Og den beste måten er å bli mer opptatt av hva som er på innsiden enn det som er på utsiden. Hvem du er, ikke bare dine prestasjoner.

Tren hjertemuskelen

Morning hours

Godsession
Se mitt nye fine kaffekrus med bibelvers som matcher denne notatblokken i samme serie.
Godsession3
Godsession2
Hva man bruker de første timene på når man våkner setter tonen for resten av dagen. På automatikk sjekker de fleste gjerne facebook og andre sosiale medier. Men jeg merker at når jeg starter dagen litt annerledes så får jeg en mye sunnere start på dagen.
DSC01917
I dag og i går brukte jeg tid med Gud på formiddagen, noe som er ti tusen ganger bedre – både for min sjel og mitt sinn. Istedenfor å dyrke materialisme og utseende får jeg løfte blikket over det som er overfladisk, til det som handler om fred og kjærlighet. Tenk over hva du faktisk fyller tankene dine med, for det har kanskje mer konsekvenser enn du er klar over.. Beskytt ditt hjerte mot alt kaoset og underbevisste presset som finnes i sosiale medier, og gi deg selv påfyll av det som produserer gode holdninger og fredfulle tanker.
DSC01918
Notatene mine fra en tale som jeg hørte i går på TheCityChurch sine nettsider.

Morning hours

De vakreste taperne.

I natt gikk jeg hjem fra bybanestoppet mens jeg lyttet på John Olav Nilsen & Gjengen, og det var som om jeg ble tatt tilbake et år i tid. Til da jeg stadig gikk hjem om nettene etter innholdsrike kvelder ute på byen, med albumet Den eneste veien ut på ørene. Til nydelig påskesol. Til en vinter med snø som alltid glitret. Til den tiden da biter av meg var ødelagt, og jeg måtte finne en måte å leve med smerten som flere personer hadde påført meg. Alle takler kriser på ulike måter – jeg er nok den som må gjøre mye, komme meg ut blant folk, få tankene på andre ting. Aldri er man så mottakelig for nye ting og åpen for nye impulser, som når man har mistet mye. Og det var nettopp det jeg hadde. Jeg hadde mistet mye. Derfor var det godt å komme seg ut, for å se at det fantes en verden utenom min smerte. At det fantes (og finnes) mange ulike mennesker med ulike historier, som alle har sine ting å deale med. Likevel smiler vi, likevel ler vi og er blant folk. Fordi mennesker lærer hverandre så mye. Vi bærer hverandre gjennom mørke dager bare ved å være oss selv – enten om det er en fremmed som man har pratet med i en halvtime, eller en god barndomsvenn som man har kjent hele livet.

Det var meg, der og da. Jeg fant inspirasjon i John Olav Nilsen & Gjengen sine dystre, skremmende ærlige og herlige tekster. Jeg drømte om å være en fri sjel. Drømte om å bare komme meg videre, lande på et nytt sted, være rundt andre folk, og få være meg selv på nytt. Da bestemte jeg meg for å leve et fryktløst liv. Å tørre å ta sjanser. Å være god mot meg selv. Å ikke strebe etter et rosenrødt liv, men tørre å leve det livet som er gitt, i de situasjoner man er i. For man er nemlig nødt til å komme seg gjennom.. Det finnes ingen annen måte, selv om du ønsker å hoppe fram i tid. Tør å vær deg selv der du er, og tør å kjenn på at livet kan være smertefullt og vanskelig. På en eller annen merkelig måte kan det være befriende, fordi man virkelig kjenner at man lever og har et hjerte som er fullt av noe som er… ekte. Den dagen jeg slutter å være ekte lever jeg bare en løgn.

Tenk at alt dette kom fram i mine tanker bare ved å høre på denne sangen John Olav Nilsen & Gjengen – Det norske spøkelse og denne John Olav Nilsen & Gjengen – De vakreste taperne.

De vakreste taperne.