Jeanette

Jeg husker deg så friskt i minne
Som om det var i går
I parken hvor du gikk langs min side
En plass hvor mørket kalte
Men du ville ikke høre, ikke den dagen, ikke den dagen
Din krokbøyde rygg, ditt mørke hår foran ansiktet
Et ansikt skjult i skam
Rynkene i pannen, alle smykkene rundt halsen
Det var din bursdag, fortalte du
Førti år
Du hadde fått kake av din sønn
Men din sønn så du ikke mye nå
Det var savn, det var smerte, i dine øyne
Alt du har strevd, alt du har levd
Svakhet som du hatet deg selv for
At du ikke kunne være mamma
At du ikke kunne være sterk
Ingen stolthet, ingen verdighet
Bare egen fordømmelse og ærlighet
Men jeg så et hjerte
Gud ser et hjerte
som Han vil ha, som Han vil elske
som Han vil gi all sin styrke
Jeg kan ennå kjenne varmen fra dine hender
og tårer fra ditt kinn
da vi holdt hender
i en bønn
da vi holdt hender
i en bønn, om å la lyset få vinne deg
Få vinne deg
Vi gikk til bussen, sammen
Du ga en klem og du sa
jeg håper at vi sees snart igjen, min venn
Min venn

– et dikt skrevet om en dame som jeg møtte for et år siden i Nygårdsparken. Jeg kommer ikke til å glemme deg, Jeanette.

Advertisements
Jeanette

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s