Midt i alt kaoset

For å være ærlig, så har de siste fire-fem månedene vært en veldig vanskelig periode i livet mitt. Livet er uforutsigbart, og veldig mye har forandret seg. Jeg har mistet flere viktige personer og vennskapsbånd som jeg aldri trodde at jeg kom til å miste, og som betydde veldig mye for meg. Relasjoner er noe av det som står aller sterkest i et menneskets liv, og det sitter utrolig dypt i meg. Aldri før har jeg måttet tvinge meg selv i å være sterk så mye som den siste tiden, og jeg kan ikke si at det har vært enkelt. Jeg har brukt ekstremt mye energi på å tenke, analysere, være forvirret, ikke forstå og ikke klare å akseptere. Jeg har forsøkt å holde fast på ting, men innser nå at det ikke kommer til å bli som det en gang var. Jeg må akseptere at det er min tid til å miste, det er min tid til å tape. Midt i alt kaoset lærer jeg ting som jeg aldri ville sett i en beskyttet og trygg hverdag. Det som skjer tvinger meg til å granske meg selv. Hva som gjør meg til meg. Hvilken person jeg ønsker å være. Hvordan jeg ønsker å møte andre mennesker og behandle andre. Det som jeg trodde var min svakhet viste seg å være noe som jeg på nytt har valgt å beholde: min følsomme side, min skjøre sårbarhet. Som ødelgger meg, men som jeg ikke kan være meg selv uten. Jeg har lært mer om meg selv de siste månedene enn jeg har på flere år.

Jeg har havnet på bunnen. Nå kan jeg bare svømme oppover. Jeg overlever, jeg puster, jeg er her, jeg lever. Og kanskje måtte jeg ned på bunnen for å lære noe viktig. Å være så sterkt troende som jeg er, må jeg være ærlig å si at jeg har vært frustrert på Gud, spesielt hvorfor dette har skjedd, og hva godt som liksom skal komme ut av det. Samtidig har jeg aldri takket Gud mer enn jeg gjør nå, for alle velsignelsene som jeg har fått og stadig får, mitt beger flyter over. Man skulle tro at når jeg nå står uten mye av det som stod meg aller nærmest for et år, eller et halvt år siden, så ville jeg stå helt alene, men det gjør jeg ikke. Det forbauser meg litt egentlig. Jeg ser virkelig alt det andre som jeg har. Jeg har valgt å jobbe meg oppover og prøve å tilpasse meg disse store endringene i livet mitt. Prøve å jobbe med meg selv som person. Godta situasjonen og prøve å komme meg videre. Bli sterkere av det. Bli klokere. Bli bedre. Selv om ikke alt har gått som jeg håpet, så er det noe innerst inne i meg som vet at alt kommer til å ordne seg. Det vil ta tid. Det har tatt tid. Men jeg merker nå at jeg er på vei. Jeg må prøve å ta en dag om gangen. Tørre å kjenne smerten. Tillate meg selv i å bryte sammen og gråte til det gjør vondt. Jeg må gjennom det. Nå må jeg lære alt jeg kan og ta det med videre i livet. Så håper jeg at gode ting venter meg framover.

Midt i alt kaoset

2 kommentarer om “Midt i alt kaoset

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s